fredag 20. februar 2015

Et ufullstendig puslespill


Bokomtale

Det store puslespillet. Jakten på de tidligste manuskriptene til Bibelen, av H.J. Sagrusten (Verbum 2014. 219 sider. ISBN 978-82-543-1294-0), er en populærvitenskapelig, fengende bok, som forfatteren fortjener takk for å ha skrevet. Innledningsvis sier han at han ikke bare vil legge puslespillet, han vil også tyde det (s. 16). Og boka er stort sett etterrettelig, men den har et nesten skjult budskap, som bør påtales. Derfor er dette en kritisk bok­omtale.

Sagrusten vil gjerne nå mange, og boka hans vil nok appellere til kultur- og kristendoms­interesserte. Uten å virke tørr og overlesset er den spekket med konkrete opplysninger og betraktninger som bibeloversettere baserer sitt arbeid på. Men først og fremst har den mange spennende fortellinger om de gamle bibelhåndskriftenes opphav og historie, om funn, redning, utforsk­ning og bevaring av dem i samlinger og museer spredt rundt i verden, også i Oslo. Fortellin­ger om en lang rekke kjente og ukjente personer som står bak bragdene, kjøp og salg – i noen tilfeller intriger og smugleraksjoner – spiller en stor rolle og gjør fram­stillingen levende.

Det store puslespillet handler mest om de eldste, mer eller mindre hele/fragmenterte evangelietekstene til Det nye testamentet (NT). Boka har et lettfattelig språk, og er pedagog­isk lagt opp med gode over­skrifter og faktabokser. En stikkordsliste mangler bak, men supplerende online-tjeneste fins. (For øvrig går det fint an å google og finne mye utfyllende stoff, f.eks. via Wikipedia.)

Egyptiske funn. Forfatteren presenterer for oss mange navn, steder og ikke minst drama. En del lesere vil nok kjenne til dramaet rundt Qumran-tekstene, som ble funnet ved Dødehavet i Israel i 1947; disse kaster et unikt lys over tekst­historien til Det gamle testamentet (GT) og jødedom­men omkring vår tids­regnings begyn­nelse (jf. del 4). Men de færreste har vel hørt om Oxyrhynchus, en gammel egyptisk administrasjonsby helt uten nedbør (s. 74-). Bl.a. over femti ­fragmenter av NT-bøker er funnet i søppeldyngene der, de eldste kanskje fra 150 (f.eks. P.Oxy. 3523, også kalt P90, jf. s. 134). De var deler av såkalte kodekser (av latin: codex, en slags notatblokk), den typen papir­bøker som er vanlige i dag, men altså skrevet for hånd av profesjonelle skrivere og kopister. Disse kodeksene var framstilt av papyrus, dvs. siv fra Nilens bredd. – Seinere laget man manuskripter av skinn, pergament, et mer holdbart men mye dyrere materiale. Kalve­skinn var spesielt godt.

Før kodekser ble utbredt, var det bokruller som gjaldt. Men en kodeks kunne romme mer tekst og flere bøker enn en rull. Man skrev i oldtida bare store bokstaver (majuskler) og sammen­hengende tekst uten mellomrom. Tekstene skulle leses høyt og tydelig for en forsamling, så oppleserne måtte virkelig kunne sitt fag. Først i middel­alderen gikk man over til liten skrift (minuskler) og markering av kapittel og vers.

Fra Egypt kommer mange av de mest interess­ante bibelhånd­skriftene. I 1945 ble tolv papyrus-kodekser med til sammen 52 skrifter fra 200- og 300-tallet funnet i en forseglet krukke, nedgravd i ørkensanda i Nag Hammadi sør i landet. Det tørre klimaet der var spesielt gunstig for bevaring. Det er uvisst når papyrusene ble gravd ned. Tekstene er på koptisk (egyptisk), over­satt fra gresk. De har et over­veiende hellenistisk og gnostisk innhold, de gir et uvanlig bilde av Jesus, men de må ha betydd mye for de koptiske kristne på 300-tallet som brukte dem og tok vare på dem. Berømt er Tomas­evangeliet, en gammel samling med Jesus-ord som bare delvis har paralleller i de kanoniske evangeliene (s. 205). Flere andre ikke-kanoniske eller apokryfe evangelier ble også funnet, bl.a. Maria Magdalena-evangeliet, som Dan Brown slår mynt på i boka Da Vinci-koden (jf. del 2 og 3). Sagrusten understreker at bøker fra Nag Hammadi ikke er med i den kristne kanon fra ca. 400; han er spesielt fokusert på den tradisjonelle (lutherske) kanons innhold og bryr seg lite om apokryfene som fenomen.

Også de aller fleste av de vel tretti bøkene som i 1952 ble funnet litt nordøst for Nag Hammadi, er av papyrus (bl.a. P66 og P75, se nedenfor), andre av pergament­. Denne tekstsamlingen kalles Bodmer-manuskriptene etter han som kjøpte dem og fikk dem til Sveits. Noen er på koptisk, noen på gresk og latin. Bibeltekstene er fra begge testamentene, og det er noen andre kristne tekster, som det spesielle Marias fødselsevangelium (eller Jakobs protevangelium). Illiaden av Homer og komedier av Menander er også med. Men her er det ingen gnostiske skrifter. Nag Hammadi- og Bodmer-tekstene stammer nok fra beslektede klostre opprettet av Pakhom (d. 346), den første som formulerte en klosterregel.

De eldste papyrusene. De eldste manuskriptene som er funnet, er av papyrus. På s. 136- får vi kortfattet vite om de to metodene som benyttes til datering av dem, den ene basert på paleografi, dvs. sammenlikning med andre tekster og utformin­gen av bokstavene; den andre basert på C(arbon)14-målinger. Begge metodene gir svært usikre resultater, og tidsangivels­ene er følgelig omtrent­lige, slik lista nedenfor over noen av de eldste NT-papyrusene som er funnet til nå, viser: 
- P52 er et lite fragment, stort som et kredittkort, beskrevet på begge sider med utdrag fra kapittel 18 i Johannes­evangeliet (s. 126-). Fragmentet er grovdatert til mellom 125 og 175. Sagrusten, som gjerne vil få fram at tradisjonen er troverdig så langt bakover i tid som mulig, foretrekker 125, men her er det for lite tekst til en så nøyaktig datering. 
- P90, fra ca. 175, viser også deler av Johannesevangeliet. Likeså P66 og P75, fra ca. 200; sistnevnte med noe av Lukasevangeliet også, visstnok det eldste som er bevart fra dette evangeliet. 
- P45, fra ca. 250, har bevart deler av alle de fire evangeli­ene og noe fra Apostelgjerningene. Det viser at papyrus-kodekser kunne være temmelige lange. 
- P46, fra ca. 200, har også vært relativt langt. Det er det eldste manu­skriptet med paulus­tekster: deler av sju av Paulus’ brev og Hebreerbrevet.

De eldste fragmentene av Johannesevangeliet fins i mange papyruser fra ca. 125-250; av Matteusevangeliet mange fra ca. 150-250; av Lukasevangeliet noen fra ca. 175-250; av Markusevangeliet kun ett (P45) fra ca. 250. (Se liste i Wikipedia: Biblical manuscript.)

De opprinnelige tekstene. Det bør understrekes i denne sammenheng at tidfestingen av de bevarte manuskriptene ikke sier noe eksakt og definitivt om når tekstene opprinnelig ble til. For å fastslå når autografene ble forfattet, og eventuelt av hvem, hvor og hvorfor, er selve tekstenes innhold og eventuelle eksterne kilder (i praksis kirke­fedrene) helt avgjørende. Mao. dreier det seg da ikke om materialet og utførelsen, men om den eldste tekst- og redaksjons­historien. Denne går Sagrusten ikke nærmere inn på. Som de fleste tror, går han ut fra at de fire evangeliene er fra ca. 70-90, i denne rekkefølge: Markus, Matteus, Lukas og Johannes, noe som er usikkert ikke minst av den grunn at tekstfunn mangler helt. 

Sagrusten holder seg stort sett til viktige høydepunkt i den seinere fasen av tilblivelses­historien til de mest kjente bibel­manu­skriptene, og til funnene av dem i nyere tid, men han mener mye om tida og teksthistorien før, nemlig at overleveringen da var like harmonisk og stabil som seinere. På side 210-11 konkluderer han rent ut med å si om (alle?) bibel­forfatterne: ”det teksthistoria viser oss, er at bøkene som de skrev, er blitt bevart til vår tid i en form som er svært lik den de hadde i de første åra. De kan med andre ord ikke være forfalsknin­ger”.  Med hensyn til NT er dette å trekke for mye ut av eksistensen av bare ca. ti manuskript-fragmenter fra 100-tallet! (Jf. s. 139.) Slike generaliseringer er ikke tillatt i vitenskapen!

Kanon-spørsmålet. Det er ikke vitenskapelig dekning for å hevde at evangeliene ”i de første åra” var slik vi har dem i dag. Om det vitner evangeliene selv og kanonhistorien. Fra 30/33 (Jesu død) til ca. 100 – et langt tidsrom! – vet vi lite eller ingenting om eventuelle tekster, bare at Paulus hadde skrevet brev (jf. Peters 2. brev 3,15). Om de fire evangeliene ”våre” kan det sies: liksom samlingen av paulusbrev og fram­veksten av hele NT, må evangeliene ha gjennomgått en utviklings- og redaksjonshistorie ut fra korrigerende hensikter (bl.a. i forhold til Paulus’ kristendomsform og gnostisismen), og de konkurrerte med en rekke andre evangelier. Hvorfor de ble utformet slik de ble, og hvorfor akkurat disse vant, er uavklart, men at det sto sterke proto-ortodokse krefter og dyktige, skolerte skribenter bak, er gitt. Og derfor er det naivt å hevde som Sagrusten (s. 43): ”Det var ikke kirkemøter eller ei sentral kirkemakt som bestemte hvilke bøker som skulle bli til Det nye testamentet. Det var de kristne selv som valgte ut bøkene ved å bruke dem”. Dette lyder snarere som et ekko av spørsmålet i vår tid om ”kirken selv ” (er dette = bedehusfolket eller staten og kirkelederne?) enn av tilstanden i det første århundret. Inntrykket skapes at i evangelienes formative periode var overleveringen ivaretatt av myndige kristne med god teft; teksthistorien har derfor vært stabil og tro­verdig fra først til sist. Men sånn kan det ikke ha vært i den første tida! For det første må tilstanden før ensrettingen og kanoniseringsprosessen satte inn, tvert imot ha vært preget av dis­harmoni, rivali­serende grupper med ulike kristustolkninger og en masse hellige tekster i tillegg til selve Skriften, dvs. GT med apokryfer. Og, for det andre, var det ikke folk på grasrota som fikk utarbeidet tekstene og definert troen. Det var nok heller ærverdige eldre (”eldste”) og karismatiske personer som førte ordet og definerte innholdet. (Jf. Paulus’ 1. brev til Korinterne 4,14-16; 12,4-11.28-31.) Etter hvert vokste det fram en biskopkirke som ble dominer­ende, og som krevde orden. Og fikk det.

Det var trolig Markions minimalistiske kanon-utspill omkring 140 (Lukasevangeliet og ti paulusbrev) og Tatians fire-i-èn-utgave (Diatessaron) fra ca. 170 som satte fart i diskusjonen om kanon. På 200-tallet var alle de 27 bøkene i NT kjent, men statusen til noen av disse og andre ble diskutert; kanons grenser var flytende. Tidlig på 300-tallet skilte biskop Eusebius mellom ekte, diskutable, pseudonyme og kjetterske skrifter, og de ekte eller kanoniske bøkene skulle være bredt benyttet (katolske) og akseptert i kirken (ortodokse), med for­ankring i det man trodde var opprinnelig (apostolisk) kristendomskunnskap.

Det viktige kirkemøtet i Nikea i 325 kan også ha aktualisert kanonspørsmålet. Biskop Atanasius i Alexandria opererte med en kanon­liste, omtrent lik vår, som tre kirkemøter i Nord-Afrika (393, 397 og 419), under ledelse av den store kirkefaderen Augustin, godkjente. Men statusen til en rekke bøker var ikke dermed avklart for alltid og alle steder. Kanon er fortsatt i dag ulikt definert i kristenheten, protestantene er mest restriktive. - Temaet kanon burde vært bedre belyst av Sagrusten.

Tekstkritikk. Sagrusten gjør imidlertid ok. rede for disiplinen tekst­kritikk, en helt nødvendig forutsetning for fag­folkene, når de ved sammen­likninger og vurderinger sikter mot å fastslå den opprinnelige og beste eller mest sann­synlige lesemåten, der funnene avviker fra hverandre. De ulike utgavene av samme tekst viser nemlig forskjeller, feil og mangler, til­føyelser og korrigeringer; det er jo ikke her snakk om fotokopier eller skannet tekst, men avskrift av avskrift av avskrift osv. som røper en viss usikker tilblivelses- og over­leverings­historie. Forskjellene kan skyldes flere ting, bl.a. at selv de flittigste og mest nøyaktige avskriverne gjorde feil da de ble trøtte eller blingset under det krevende arbeidet. Eller de ville aktivt rette feil, komme med merknader og forbedre teksten. I de fleste tilfellene er avvikene små og ubetydelige når det gjelder meningen, men i noen tilfeller gir de menings­forskjeller, f.eks. når dyrets merke 666 kanskje skulle vært 616, og når Johannes 7,53-8,11, Pericope adulterae – om kvinnen som ble grepet i ekteskaps­brudd, må være et seinere innskudd (s. 185 og 196-).

På s. 187- gir Sagrusten en oversikt over 25 større tillegg som fins i noen av de seinere hånd­skriftene. Et spesielt interessant tillegg er Comma Johanneum (”en ortodoks forvanskning” ifølge Bart Ehrman), som er lagt inn i Johannes 1. brev 5,7-8: ”For det er tre som vitner i himmelen: Far, Ordet og Den hellige ånd, og disse tre er ett”. (Ordet = Jesus Kristus.) Dette er utvilsomt en dogmatisk presisering – treenighets­dogmet! – som ikke var avklart da brevet opprinnelig ble skrevet. Så forskerne regner med at det er uekte; kanskje det først er oppstått i latinske oversettelser. Prinsippet som forskerne følger her ut over det reint tekstkritiske, er at ideer som beviselig kom til på et seinere historisk tidspunkt, ikke uten videre kan legges inn som mening på et tidligere stadium. (Sml. Sagrustens tåkelegging av historien. Se også nedenfor om tilføyelsen Markus 16,9-20.)

Pergamenthåndskrifter. Noen avvik mellom tekstene viser et relativt løst eller med hensikt fritt forhold til teksttradisjonen fra kopistenes side. Slik er det med det særegne Codex Bezae Cantabrig­ensis (også kalt Dea, nå i Cambridge) fra begynnelsen av 400-tallet eller tidligere, med en friere, gjenfortell­lende stil. Cod. Bezae inne­holder deler av NT. Apostel­gjerningene har ti prosent mer tekst enn vanlig.

Som Cod. Bezae, er de mest omfattende av de eldre håndskriftene pergament-kodekser, de flotteste av tynt kalveskinn. Kanskje noen av dem ble laget på bestil­ling av Konstantin den store, den første virkelig kristendoms­vennlige romerske keiseren, som på 330-tallet satte i gang bygging av kirker i stort omfang og bestilte femti bibler til Konstantinopel i den forbind­else, skal vi tro keiserens biskop, kirkehistorikeren Eusebius som angivelig mottok bestil­lingen. Få år seinere skal biskop Atanasius av Alexandria ha administrert noe tilsvarende.

Fire pergament­kodekser er spesielt viktige: 
  Cod. Vaticanus (B), fra ca. 325-350, med det meste av GT og NT. Dette regnes som det beste bibelmanuskriptet, svært nær P66 og P75. Det befinner seg i Vatikanet i Roma, der det ble nevnt i en bokliste i 1475, men utforskingen av det begynte først på 1800-tallet. 
  Cod. Sinaiticus (S eller 
א), fra ca. 325-360, ble oppdaget av tyskeren Konstantin von Tischendorf først i 1844 i klosteret Sta. Katarina i Sinai. Der ble det antakelig også til. Kodeksen inne­holder noe av GT og hele NT pluss et par apokryfer (Hermas gjeteren og Barnabasbrevet). Dette manu­skriptet har ifølge forskerne relativt mange feil, men det er godt bevart. De nytesta­mentlige bøkene er fullstendige og uskadde. Innholdet er nå spredt på museer i England, Tyskland, Russland og Katarina-klosteret. 
  Cod. Alexandrinus (A) er sammensatt, og delene er av ulik verdi for forskerne. Etter tekst­typene å dømme kan noe være fra 300-, annet fra 400-tallet. Legenden sier at martyren Tekla førte det i pennen etter 325. Manu­skriptet omfatter hele GT pluss noen gammel­testamentlige apokryfer og nesten hele NT pluss noen nytestamentlige apokryfer. Et ubesvart spørsmål er om også dette manuskriptet opprinnelig er fra Katarina-klosteret. Eller kanskje det er fra Konstantinopel (Istanbul), Antiokia, Beirut, Cæsarea eller Efesos; forskerne kan ikke bestemme seg. Manuskriptet oppbevares nå i British Library i London. 
  Cod. Ephraemi Rescriptus (C), dvs. Efraem-kodeksen som er overskrevet. Dette er en spesiell bok fra første halvdel av 400-tallet, hvis blader ble vasket på 1100-tallet og over­skrevet med prekener av teologen Efraem Syrer (d. 373). Slik gjenbrukt tekst kalles palimpsest. Den under­liggende originalteksten er stort sett beslektet med kodeksene A, B og S. Manuskriptet har sannsynligvis opprin­nelig omfattet hele Bibelen, men mye er ødelagt i løpet av år­hundrene. Én sak er spesiell: Johannes 7,53-8,11 (Pericope adulterae, se ovenfor) er med her. – Den opprin­nelige teksten til C ble desifrert av Tischendorf på 1840-tallet og klarert av seinere tekstforskere. Nå er manuskriptet i nasjonalbiblioteket i Paris.

Grunntekster og oversettelser. Vaticanus og Sinaiticus er utsøkt fine og de mest fullstendige kodeksene, med både GT og NT pluss apokryfer. Til NT representerer de den beste utgaven. Teksttypen i dem er beslektet, såkalt alexandrinsk. De er eldre enn det greske forelegget til NT som St. Hieronymus brukte, da han omkring 400 skapte den latinske oversettelsen Vulgata, som katolikkene setter høyt. Vaticanus og Sinaiticus er også mye eldre enn de greske (bysantinske) tekstene fra 1100-tallet som humanisten Erasmus av Rotterdam la til grunn for sin trykte NT-utgave i 1516. Denne, som egentlig inneholdt både en gresk tekst og en revidert latinsk tekst, ble seinere av andre flagget som Textus Receptus, dvs. den best overleverte og vanligste teksten. Noe som ikke stemte, for Erasmus-utgaven var et hastverks­arbeid med mange feil og egen­hendige tuklinger med teksten.

Martin Luther brukte Erasmus’ utgave da han oversatte NT til tysk, og protestant­iske teologer holdt seg til den til langt ut på 1800-tallet, da de eldste papyrusene og kodeksene ble funnet og siden prioritert. Tidlige danske og norske bibel­oversettelser var basert på Textus Receptus. – Når det gjelder bibel­overset­telser fra oldtida, skriver Sagrusten lite eller ingenting om dem, bortsett fra noe om Septuaginta, den greske utgaven av jødenes bibel, og av Vulgata.

Den greske og den hebraiske grunnteksten. Hittil har det i denne gjennomgangen, som i boka, stort sett handlet om greske manu­skripter som rommer både NT og GT, dvs. den kristne bibelen. NT er opprin­nelig på gresk, men når det gjelder GT er det to grunntekster, én gresk og én hebraisk. Begge er i utgangs­punktet jødiske skrifter. Den greske siteres i NT, den ble foretrukket av kirken, og bl.a. Augustin avviste den hebraiske varianten til fordel for den greske. Den kalles Septuaginta (tallet 70) etter Aristeas-legenden, som sier at sytti (syttito) jødiske lærde et stykke før vår tids­regning oversatte den fra hebraisk for gresk­talende diaspora­jøder. Fra ca. 100 av e.Kr. ble den hebraiske tekstutgaven foretrukket av jødene, den kalles TANAK. (Som en reaksjon på de kristnes ’annektering’ av Septuaginta, laget jødene nye greske overset­telser: Aquila, Symmachus, Theodotion.)

Sagrusten skriver i del 4 relativt fyldig om manuskripthistorien til den hebraiske GT-teksten. Denne er i dag faktisk også de kristne – først og fremst protestant­iske – forskere og over­settere sin foretrukne grunntekst! Noe som bunner i at man i renessansen ville tilbake til de mest mulig opprinnelige tekstene fra antikken. (Som Erasmus altså ønsket å bruke med hensyn til NT, men som han ikke hadde tilgang til.) Vulgatas latinske GT var allerede basert på hebraisk grunn­tekst. Og, som det renessanse­menneske han var, benyttet Luther den hebraiske teksten når han oversatte GT til tysk (og ga tyskerne et skriftspråk). Han trodde at den var mest autent­isk, at den lå nærmest Guds egen stemme. Da manuskript­­samleren Tischendorf gjorde sine banebrytende oppdagelser på 1800-tallet, var han drevet av den samme ideen, han ville gi teologene tekster (primært angående NT) som lå nærmest mulig de opp­rinnelige (s. 46). Denne ideen eller ideologien har også GT-forskerne hold fast ved: den hebraiske teksten er eldst og mest ekte. Våre norske (og de fleste) oversettelsene i dag er basert på den. Og, som nevnt, gir de hebraiske Qumran-tekstene fra tida rundt vår tidsregn­ings begyn­nelse, oss et unikt grunnlag for utforsking av GTs teksthistorie.

På Dødehavs-samfunnets tid var den jødiske kanon enda ikke fastlagt, og mang­foldet av GT-fragmenter forteller om ulike varianter og lesetradisjoner. Men det er støtte for den såkalte masorét-varianten som jødiske skriftlærde med stor trofasthet har hegnet om fram til vår tid. Den er å finne i det komplette Codex Leningradensis, en masorét-korrigert kopi fra 1008, som havnet i den russiske byen St. Petersburg (tidligere Leningrad) i 1863, etter en kronglet reise. Et enda eldre manuskript av samme kvalitet, men som dessverre har mistet store deler av innholdet under sin turbulente ferd før det omsider kom til Israeli Museum i Jerusalem, er ”Kronen av Aleppo”, fra ca. 930. Dette manuskriptet er gjenstand for en egen jødisk forsk­ning. Mens Leningrad-håndskriftet med rettelser fra Qumran-tekstene i fot­notene, danner grunnlaget for den lenge brukte forskerutgaven BHS og for den nye Biblia Hebraica Quinta som fra 2004 til 2020 er under utgivelse av det tyske bibelselskapet i Stuttgart.

Avsluttende kritikk. (1) Hvorfor har boka til Sagstuen så mange gjentakelser, f.eks. om Dan Brown (Da Vinci-koden) og om keiser Konstantins påvirkning på kirken på 300-tallet (s. 57, 67, 89, 124 og 143)? Jo, på den ene sida vil han avvise Browns misforståtte oppfatning av kanon og Maria Magdalenas betydning, på den andre sida vil Sagstuen understreke at Konstantin respekterte kirkens tradisjon. De som hevder at keiseren greip inn og reviderte kanon, tar feil. Kanon så ikke anner­ledes ut før Konstantin enn etterpå. Kanon har vært som nå, hele tida.

(2) Når Sagrusten på s. 102 og 119 under­streker at Nag Hammadi-samlingen ble holdt atskilt fra de bibelske bøkene, ligger det under at de kanoniske NT-bøkene, slik ”de kristne selv”, biskoper og kirkemøter bestemte, hadde en høyere status fordi de rommer det mest opprinnelige budskapet om Jesus. Forfatteren tenker seg at de nedgravde tekstene skulle reddes fra forfølgelsene og bokbålene som romerne påførte de kristne. Det kan hende, men det er andre muligheter: a) Også Bodmer-samlingen inneholdt utenom­kanoniske bøker – kristne og andre, så atskillelsen kan ha vært tilfeldig; b) Nag Hammadi-tekstene og Bodmer-manuskriptene kan ha vært begravd til forskjellige tider ut fra ulike behov, f.eks. permanent fordi de var utbrukte (slik jødene hadde som skikk); c) Nag Hammadi-tekstene kan ha blitt gjemt unna for seinere å bli tatt opp igjen, i den hensikt å omgå eller sabotere Alexandria-biskopen Atanasius’ ordre i et påskebrev i 367 om å kvitte seg med uautoriserte bøker. Det siste er antakelsen til James Robinson som publiserte Nag Hammadi-tekstene i engelsk oversettelse.

(3) Som nevnt skaper Sagrusten inntrykk av at de seinere pergamentkodeksene toppet en fast og troverdig overleverings­historie fra papyrusene og enda lenger tilbake. F.eks. viser den fem sider lange behandlingen hans av Markusevangeliets noe abrupte slutt, ønske om å sanke mest mulig støtte for en harmonisk evangelietradisjon, inklusiv oppstandelsestroen. Rett nok viser han på s. 193 til steder hos Markus som understøtter den korteste slutten (steder som kan suppleres med 14,27f.). Men der tekstkritikken og forskerne så å si unisont hevder at 16,8 er det siste verset og v. 9-20 et tillegg som er kompo­nert seinere på grunnlag av de andre evangeliene, vil Sagrusten svært gjerne finne noe ekte i til­legget. Mot dette taler at bl.a. det sterke Cod. Vaticanus ender med 16,8: ”Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.” Når det gjelder fortset­telsen, gir 16,6-7 tilstrekkelig informasjon om den. Og kvinnenes reaksjon er helt i tråd med den karakter­istiske ’messias­hemmeligheten’ hos Markus. Kvinnene har fått vite noe som er forbeholdt de troende (innvidde). Så 16,8 markerer slutten, og tilføyelsen er et forsøk på å glatte over motsetningene i tradisjonen. Tilsvarende det som Sagrusten har en tendens til å gjøre.

Puslespillet som Sagrusten legger, gir et broket bilde, om enn han prøver å forsvare en harmonisk helhet. Bildet er ufullstendig, idet han fokuserer på kanon­historiens sluttprodukt og tåkelegger begynnelsen og evangeli­en­es formative periode. Den må nemlig ha vært enda mer broket og slett ikke så entydig mht. tekst­historien som det underliggende budskapet i boka vil ha det til. Med dette in mente kan boka anbefales.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar