mandag 16. januar 2017

Evangeliene som puslespill


En nøktern omtale av boka
Det store puslespelet II. Mysteriet i mumiemaska
av H.J. Sagrusten (Verbum 2016, 222 sider. ISBN 978-82-543-1356-5)

v. Tormod Tobiassen

Denne boka er en fortsettelse av Det store pusle­spillet. Jakten på de tidligste manu­skript­ene til Bibelen, som kom i 2014, av samme forfatter. De to bøkene bør leses i sammen­heng. Den siste er på nynorsk, den første på bokmål.

Hans Johan Sagrusten er ansatt ved det private, konservativt kristne Kvitsund Gymnas i Telemark. Jeg gjetter på at det er der han har utviklet sin karakterist­iske form for populari­sering av det innfløkte men spennende stoffet om Det nye testa­mente og oldkirken. Fengende kombinerer han sakprosa med gjen­fortelling og fiksjons­fortelling i sin undervisning av henholdsvis nynorsk- og bokmål­talende ungdommer, som stiller med en viss interesse for faget.

Den nye boka kan best forstås om du har lest den første først. Det skjønner du nok allerede når du sammen­ligner undertitlene, for Mysteriet i mumie­maska kan vanskelig forstås uten mer opplysning, mens Jakten på de tidligste manu­skript­ene til Bibelen umiddelbart sier en hel del om mål og inn­hold. Men det er vanskelig å finne på gode boktitler, så Sagrusten må roses for sine. De signali­serer slektskap med krim­sjangeren. Og, da det er mye poesi i Sagrustens bøker, gir det assosiasjon til roman-tittelen Det store spelet av telemarks­forfatteren Tarjei Vesaas.

I bok II blir mye av stoffet i bok I utdypet med flere interessante momenter og supplert med fascinerende fortellinger. Men Mysteriet i mumiemaska viser en ny vri: Som en rød tråd eller bærebjelke i framstillinga går Mumie­maska igjen som tema i sju omganger, den første fortellinga som innledning og den siste som bokavslut­ning; de andre fem (II – VI) fungerer som overgangsfortel­linger mellom kapitlene DEL 1, 2 … 6. Mysteriet får sin løsning i fortelling IV (s. 124) og særlig i fortelling VII (s. 215) som har overskriften Manu­skript­et som ingen har sett. En vignett som får en til å tenke på Shakespeares Mye ståhei for ingenting. For her satser forfatteren på en historie som ender med et beskjedent ‘mageplask’.

Sagrusten har altså kastet seg på den moderne trenden med å blande sakprosa og fortelling. Og han gjør det med egen begeistring og med innlevelse som virkemiddel. Det kan være ok. for å konkretisere, illustrere og dramatisere, enten det gjelder historiske hendelser eller personer for å pirre leserens nysgjerrighet og opplevelse – hvis det gjøres i moderate mengder og former. Men i denne boka, mer enn i den første, overdriver forfatteren med fri dikting om ‘historiske’ (d.e. fingerte) personer etter eget hode. I enkelte tilfeller er dette noenlunde etterrettelig, som i tilfellet Markion (s. 146-). Men når det gjelder den gjennom­gående historien om mumie­mysteriet, blir det – i hvert fall etter min smak – for mye f(r)iksjon i en ellers spennen­de fakta-historisk innføring med gjenfortel­linger som kan stå på egne bein. Dette historiske stoffet har imidlertid i seg selv så mange usikre og diffuse sider, at det skurrer med enda flere spekukasjoner. Er alt sammen bare spekulasjon?, kan man da komme til å spørre.
I bok I kunne vi lese mye interessant om det store og dyrebare håndskriftet Codex Sinaiticus fra 300-tallet. I bok II, del 1, får vi vite enda mer om dramatik­ken rundt funnet og hvordan kodeksen ble tatt, eller stjålet, av Tischendorf fra Santa Katarina-klosteret i Sinai. Eller om det flotte manuskriptet egentlig var et falskneri.
I del 2 hører vi mer om bokproduksjon i antikken og bl.a. om når og hvordan den kjente episoden i Johannes­evangeliet 7,53-8,11 om kvinnen som ble tatt i ekteskapsbrudd, kom inn i teksten som et uekte, seinere tillegg. Momentet streifes igjen andre steder (s. 166); i bok I vies det stor oppmerk­somhet. I det hele tatt gjentar Sagrusten mange saker og ting, ofte på en måte som om vi ikke har lest om det før. Et annet eksempel er den dubiøse biskop Papias av Hierapolis (s. 59, 135, 165-, 216).
Hebreer­evangeliet, et jødisk evangelium som ikke kom med i kirkens bibel, men som gamle skrifter (kirkefedre) vitner om, nevnes stadig. I denne forbindelse er Sagrusten inne på at Papias (ca. 150) og Hieronymus, den store overset­teren av bibelen til latin (Vulgata, ca. 400) ‘visste’ at det tradisjonelle, greske Matteus­evangeliet hadde en hebraisk eller arameisk forløper. Denne opplysningen (som for øvrig også Ireneus kommer med, ca. 180, er en utfordring for bibelforskerne. 

Disse faktaene sier oss bl.a. at det i oldkirken foregikk forandring av tekstene og vraking av hele bøker. En særdeles viktig opplysning er at man begynte å telle verse­linjene (stikjoi) i bibelbøkene og bestemte antallet for hvert evangelium nøyaktig, for å kunne kontrollere at ingenting ble lagt til eller trukket fra. Denne bokføringa foregikk fra ca. 300, hvilket forteller oss at tekstene fra da av lå nokså fast. Men på den andre siden at bibelbøkene før det, var utsatt for vekst og rediger­ing, noe Sagrusten ikke legger vekt på å meddele oss og problemati­sere. Tvert imot understreker han allerede fra s. 38 tekstenes kontinuitet og stabilitet bakover. Om den mangelfulle teksthistorien i den første fasen, før år 70, hører vi ingenting. Heller ikke noe særlig og nyansert om redigeringer av bibelbøkene og om kánon­historien fram til ca. 300. På den måten skapes det en illusjon av jevn kontinuitet og mer troverdighet enn det er historisk grunnlag for. – Det samme inntrykket av troverdighet skapes på s. 136-, der Sagrusten skriver om de kristnes bokproduksjon, at disse benyttet seg av antikkens mest avanserte teknologi for dokumentasjon av historiske hendelser, når de dokumenterte historien om Jesus: det skriftlige formatet. Han får det nesten til å se ut som moderne historievitenskap og teknologi stod til evangelistenes disposisjon.

I del 3 får vi den oppsiktsvekkende historien om hvordan et falskt papyrus­fragment med en antydning om Jesu sivilstand, ble til for få år siden. Dette er bra beskrevet i boka: det illustrerer hvordan sjarlataner som vil skaffe seg berøm­melse og penger, opererer i det illegale arkeologi-markedet. Og det viser hvor lett seriøse forskere kan la seg lure.

Del 4 utgjør det viktigste kapitlet når det gjelder forfatterens egentlige anliggende: han vil gå «lag på lag attende i historia» for å demon­strere at de nytestamentlige skriftene har en ubrutt og stabil overleverings­histore. Som nevnt ovenfor, hevder han at evangeliene er pålitelige historiske kilder. Innholdet er til å stole på fra skriftene ble til, ja, egentlig enda lenger tilbake.

Det er nærmest et under at evangeliene ble til, og at de i løpet av historien ikke ble borte under kristenforfølgelser og branner, at de bestod prøvene under de til dels rystende lærestridighetene i kirken og slapp unna grådige antikvitets­handlere og lyssky håndskrift-samlere. Det er «ei utruleg reise», sier Sagrusten oppstemt (s. 127). Miraklet summeres opp på s. 134: «Nærare seks tusen større og mindre delar av manuskript frå Det nye testa­mente har over­levd til vår tid. Slik har forteljingane om Jesus frå Nasaret overlevd gjennom historia, nærast mot alle odds.» Så stilles spørs­målet: «Men er dei gode nok som dokumentasjon?» Og Sagrusten svarer selv med å erklære tillit til evangelist­ene, som etter hans syn hadde kontakt med apostler og øyenvitner, fordi «Målet til dei som skriv bøkene i vårt nytesta­mente, er å vise at historia om Jesus frå Nasaret er påliteleg.» (s. 137). Og da mener han enkelt og greit at bibelbøkene også er pålitelige! Som om dette er noen garanti for Jesus-fortellingens sannhet og for guds­troen. Her har vi et naivt, utgammalt bibelsyn som ikke kan opprettholdes i 2016 etc! Det må ikke kamufleres bak en fasade av vitenskapelighet.

Sagrusten glir her fra det historie-vitenskapelige nivået og over i troens rom. Han komment­erer noe man kan høre «frå tid til anna» – vel egentlig ganske ofte – at folk etterlyser bevis for historien om Jesus, om de skal tro den. Og så påstår Sagrusten at de kan tro på historen, gjennom å innbille dem at tekstenes overleveringshistorie er ubrutt. Men her strekkes ‘strikken’ fra begge kanter mer og lenger enn den tåler. (Som også på s. 168, der han velger å tro på 'det beste' alternativet.)

«Det er ganske utruleg!» sies det på s. 187. Sånn kan man uttrykke seg begeistret og paradoksalt om det man bør få tro av! I dette tilfellet gjelder det, interessant nok, et ‘norsk’ manuskript-fragment med Matteus­evangeliets ‘misjonsbefaling’, som tilhører den såkalte Schøyen­samlinga i Oslo. Fragmentet kan ha sine røtter tilbake til et manuskript fra 100-tallet. 

Sagrusten er altså ute etter de eldste tekst­(bit)ene til Det nye testa­mente. Inntil nylig var det kun to små biter av Johannes­evangeliet, Papyrus 52, man regnet som det eldste (s. 124-126 og bok I). Det blir datert til 125 (tidligst, men det kan like godt være fra noen tiår seinere). Iom. Codex Schøyen er det nå altså sannsynliggjort at grunnlaget for dette Matteus-fragmentet er like gammelt som P52.

Det store puslespillet har flere spektakulære brikker. I de to siste kapitlene, del 5-6, gir forfatteren oss glimt fra den seinere tidas forskning på manuskriptfronten. Det er en spen­nende historie med visse oppsiktsvekkende funn, om ikke så betydnings­fulle som Sagrusten vil ha det til. Det er altså oppdaget nye fragmenter av tekst fra Markus­evangeliet og fra Paulus-brev som ser ut til å være langt eldre enn dem vi har fra før. Av Markusevangeliet har vi fra tidligere kun ett fragment (P45), datert så seint som ca. 250. Det nye funnet kan være fra siste del av det første århundret, eller som Sagrusten gjør tydelig: fra «Jesu eige hundreår». Dvs. at vi nå kan ha fått håndfast bevis for at et evangelium, Markus, faktisk eksisterte om lag 170 år tidligere, altså fra ca. 80 – i beste fall. Uten tvil er identifiseringa av det en bragd, utført av de amerikanske forskerne som har studert mumiemasker. Noen av dem er behørig nevnt i fortellingen om funnet, bl.a. Craig Evans og Daniel Wallace (som du for øvrig også kan møte via YouTube).

Det som allikevel gjør at det nye funnet av Markus-tekst ikke er så epoke­gjørende som Sagrusten vil ha det til, er at bibelvitenskapen lenge har ‘visst’ hvor gammelt Markus­evangeliet må være, uavhengig av manuskript-situasjonen. Ved å undersøke evangeliet selv, slik teksten er overlevert oss, har forskerne kommet fram til enighet om at det må være forfattet omkring år 65-70 – som det første av de fire evangeliene. Og dette faktumet rokkes ikke med det nye funnet som Sagrusten interessant nok rapporterer om. Bare eventuelle funn som sikkert kan dateres til tida før 65-70, vil være noe nytt og oppsiktsvekkende. Men noe slikt bevis har enda ikke dukket opp (og det er mer enn tvilsom om de noen gang vil gjøre det).

Det som imidlertid er den virkelig store utfordringen for evangelieforskningen og for dem som vil skrive om den, er at vi vet så å si ingenting om muligeforstadier til evangeliene fra tida før 70. Heller ikke om hovedpersonen i dem: når det gjelder utenomkristne kilder angående personen Jesus, finnes det ingen sånne. Som den genierklærte NT-forskeren Bart Ehrman (som Sagrusten tar til inntekt for seg diverse ganger) uttaler et annet sted:
«I løpet av hele det første kristne hundreåret er ikke Jesus nevnt en eneste gang av noen gresk eller romersk historiker, religionsviter, politiker, filosof eller poet. Navnet hans dukker aldri opp i en eneste innskripsjon, og det har aldri vært funnet i et enkelt stykke privat korrespondanse. Null og niks referanser!» (Se appendiks.)
Så i kristendommens – eventuelt evangelienes – formative periode er det ingenting håndfast å finne av Jesus-biografier. Men dette mangelfulle forholdet gir ikke åpning for å prøve å innbille leserne, at de seinere evangeliene er å stole på som dokumenta­sjon fra første stund, slik som Sagrusten gjør. Dette er falsk historieskriving! Evangeliene har en sein fødsel – hele 40-50 år(!) etter at hovedpersonen eventuelt er død. Og de har en svært lang og problemat­isk vekst- og utviklings­historie før de foreligger ferdige. Hva som skjedde i perioden før år 70 utgjør derfor det skikkelig innfløkte puslespillet! Der ligger de avgjørende brikkene gjemt og glemt for det meste. Det lille vi kan vite, må vi nesten utelukkende hente ut av Paulus-brevene. Og disse gir et annet bilde av situasjonen i urkirken og av Kristus-troen. Dette kan du lese mer om i boka med den slående tittelen: The Jesus Puzzle, av Earl Doherty, 2005. 

*




Og på følgende bloggadresse kan du lese min omtale av Sagrustens første bok Det store pusle­spillet. Jakten på de tidligste manu­skript­ene til Bibelen, 2014: http://ttsblogg.blogspot.no/2015/02/et-ufullstendig-puslespill.html


Appendiks:


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar