En nøktern omtale av boka
Det store puslespelet II. Mysteriet i mumiemaska
av H.J. Sagrusten (Verbum 2016, 222 sider. ISBN 978-82-543-1356-5)
v. Tormod Tobiassen
Denne boka er en fortsettelse av Det store puslespillet.
Jakten på de tidligste manuskriptene til Bibelen, som kom i 2014, av
samme forfatter. De to bøkene bør leses i sammenheng. Den siste er på nynorsk,
den første på bokmål.
Hans Johan Sagrusten er
ansatt ved det private, konservativt kristne Kvitsund Gymnas i Telemark.
Jeg gjetter på at det er der han har utviklet sin karakteristiske form for
popularisering av det innfløkte men spennende stoffet om Det nye testamente
og oldkirken. Fengende kombinerer han sakprosa med gjenfortelling og fiksjonsfortelling
i sin undervisning av henholdsvis nynorsk- og bokmåltalende ungdommer, som
stiller med en viss interesse for faget.
Den nye boka kan best forstås om du har lest den
første først. Det skjønner du nok allerede når du sammenligner undertitlene,
for Mysteriet i mumiemaska kan
vanskelig forstås uten mer opplysning, mens Jakten
på de tidligste manuskriptene til
Bibelen umiddelbart sier
en hel del om mål og innhold. Men det er vanskelig å finne på gode boktitler,
så Sagrusten må roses for sine. De signaliserer slektskap med krimsjangeren. Og,
da det er mye poesi i Sagrustens bøker, gir det assosiasjon til roman-tittelen Det
store spelet av telemarksforfatteren Tarjei Vesaas.
I bok II blir mye av
stoffet i bok I utdypet med flere interessante momenter og supplert med fascinerende
fortellinger. Men Mysteriet i mumiemaska viser en ny vri: Som en rød
tråd eller bærebjelke i framstillinga går Mumiemaska igjen som
tema i sju omganger, den første fortellinga som innledning og den siste som
bokavslutning; de andre fem (II – VI) fungerer som overgangsfortellinger
mellom kapitlene DEL 1, 2 … 6. Mysteriet får sin løsning i fortelling IV (s.
124) og særlig i fortelling VII (s. 215) som har overskriften Manuskriptet
som ingen har sett. En vignett som får en til å tenke på Shakespeares Mye
ståhei for ingenting. For her satser forfatteren på en historie som ender
med et beskjedent ‘mageplask’.
Sagrusten har altså kastet seg på den moderne
trenden med å blande sakprosa og fortelling. Og han gjør det med egen begeistring
og med innlevelse som virkemiddel. Det kan være ok. for å konkretisere,
illustrere og dramatisere, enten det gjelder historiske hendelser eller
personer for å pirre leserens nysgjerrighet og opplevelse – hvis det gjøres i
moderate mengder og former. Men i denne boka, mer enn i den første, overdriver
forfatteren med fri dikting om ‘historiske’ (d.e. fingerte) personer etter eget
hode. I enkelte tilfeller er dette noenlunde etterrettelig, som i tilfellet
Markion (s. 146-). Men når det gjelder den gjennomgående historien om mumiemysteriet,
blir det – i hvert fall etter min smak – for mye f(r)iksjon i en ellers spennende
fakta-historisk innføring med gjenfortellinger som kan stå
på egne bein. Dette historiske stoffet har imidlertid i seg selv
så mange usikre og diffuse sider, at det skurrer med enda flere
spekukasjoner. Er alt sammen bare spekulasjon?, kan man da
komme til å spørre.
I bok I kunne vi lese mye interessant om det store
og dyrebare håndskriftet Codex Sinaiticus
fra 300-tallet. I bok II, del 1, får vi vite enda mer om dramatikken rundt
funnet og hvordan kodeksen ble tatt, eller stjålet, av Tischendorf fra Santa
Katarina-klosteret i Sinai. Eller om det flotte manuskriptet egentlig var et falskneri.
I del 2 hører vi mer om bokproduksjon i antikken og
bl.a. om når og hvordan den kjente episoden i Johannesevangeliet 7,53-8,11 om
kvinnen som ble tatt i ekteskapsbrudd, kom inn i teksten som et uekte, seinere tillegg.
Momentet streifes igjen andre steder (s. 166); i bok I vies det stor oppmerksomhet.
I det hele tatt gjentar Sagrusten mange saker og ting, ofte på en måte som om
vi ikke har lest om det før. Et annet eksempel er den dubiøse biskop Papias av
Hierapolis (s. 59, 135, 165-, 216).
Hebreerevangeliet, et jødisk evangelium som ikke
kom med i kirkens bibel, men som gamle skrifter (kirkefedre) vitner om, nevnes stadig.
I denne forbindelse er Sagrusten inne på at Papias (ca. 150) og Hieronymus, den store oversetteren
av bibelen til latin (Vulgata, ca. 400) ‘visste’ at det tradisjonelle, greske
Matteusevangeliet hadde en hebraisk eller arameisk forløper. Denne opplysningen (som for øvrig også Ireneus kommer med, ca. 180, er en utfordring for bibelforskerne.
Disse faktaene sier oss bl.a. at det i oldkirken foregikk
forandring av tekstene og vraking av hele bøker. En særdeles viktig opplysning
er at man begynte å telle verselinjene (stikjoi)
i bibelbøkene og bestemte antallet for hvert evangelium nøyaktig, for å kunne
kontrollere at ingenting ble lagt til eller trukket fra. Denne bokføringa foregikk
fra ca. 300, hvilket forteller oss at
tekstene fra da av lå nokså fast. Men
på den andre siden at bibelbøkene før
det, var utsatt for vekst og redigering,
noe Sagrusten ikke legger vekt på å meddele oss og problematisere. Tvert imot
understreker han allerede fra s. 38 tekstenes kontinuitet og stabilitet bakover.
Om den mangelfulle teksthistorien i den første fasen, før år 70, hører vi
ingenting. Heller ikke noe særlig og nyansert om redigeringer av bibelbøkene og
om kánonhistorien fram til ca. 300. På den måten skapes det en illusjon av jevn
kontinuitet og mer troverdighet enn det er historisk grunnlag for. – Det samme
inntrykket av troverdighet skapes på s. 136-, der Sagrusten skriver om de kristnes
bokproduksjon, at disse benyttet seg av antikkens mest avanserte teknologi for dokumentasjon
av historiske hendelser, når de dokumenterte historien om Jesus: det skriftlige
formatet. Han får det nesten til å se ut som moderne historievitenskap og
teknologi stod til evangelistenes disposisjon.
I del 3 får vi den oppsiktsvekkende historien om
hvordan et falskt papyrusfragment med en antydning om Jesu sivilstand, ble til
for få år siden. Dette er bra beskrevet i boka: det illustrerer hvordan
sjarlataner som vil skaffe seg berømmelse og penger, opererer i det illegale arkeologi-markedet.
Og det viser hvor lett seriøse forskere kan la seg lure.
Del 4 utgjør det viktigste kapitlet når det gjelder
forfatterens egentlige anliggende: han vil gå «lag på lag attende i historia»
for å demonstrere at de nytestamentlige skriftene har en ubrutt og stabil
overleveringshistore. Som nevnt ovenfor, hevder han at evangeliene er pålitelige
historiske kilder. Innholdet er til å stole på fra skriftene ble til, ja, egentlig enda
lenger tilbake.
Det er nærmest et under at evangeliene ble til, og at
de i løpet av historien ikke ble borte under kristenforfølgelser og branner, at
de bestod prøvene under de til dels rystende lærestridighetene i kirken og
slapp unna grådige antikvitetshandlere og lyssky håndskrift-samlere. Det er «ei
utruleg reise», sier Sagrusten oppstemt (s. 127). Miraklet summeres opp på s. 134: «Nærare seks tusen større og mindre
delar av manuskript frå Det nye testamente har overlevd til vår tid. Slik har
forteljingane om Jesus frå Nasaret overlevd gjennom historia, nærast mot alle
odds.» Så stilles spørsmålet: «Men er dei gode nok som dokumentasjon?» Og Sagrusten
svarer selv med å erklære tillit til evangelistene,
som etter hans syn hadde kontakt med apostler
og øyenvitner, fordi «Målet til dei som skriv bøkene i
vårt nytestamente, er å vise at historia om Jesus frå Nasaret er påliteleg.»
(s. 137). Og da mener han enkelt og greit at bibelbøkene også er pålitelige! Som om dette er noen
garanti for Jesus-fortellingens sannhet og for gudstroen. Her har vi et naivt,
utgammalt bibelsyn som ikke kan opprettholdes i 2016 etc! Det må ikke kamufleres
bak en fasade av vitenskapelighet.
Sagrusten glir her fra det historie-vitenskapelige
nivået og over i troens rom. Han kommenterer noe man kan høre «frå tid til
anna» – vel egentlig ganske ofte – at folk etterlyser bevis for historien om
Jesus, om de skal tro den. Og så påstår Sagrusten at de kan tro på historen, gjennom
å innbille dem at tekstenes overleveringshistorie er ubrutt. Men her strekkes ‘strikken’ fra begge kanter mer og lenger enn den
tåler. (Som også på s. 168, der han velger å tro på 'det beste' alternativet.)
«Det er ganske utruleg!» sies
det på s. 187. Sånn kan man uttrykke seg begeistret og paradoksalt om det man
bør få tro av! I dette tilfellet gjelder det, interessant nok, et ‘norsk’
manuskript-fragment med Matteusevangeliets ‘misjonsbefaling’, som tilhører den
såkalte Schøyensamlinga i Oslo. Fragmentet kan ha sine røtter tilbake til et
manuskript fra 100-tallet.
Sagrusten er altså ute etter de eldste tekst(bit)ene til Det nye testamente. Inntil nylig var det kun to små biter av Johannesevangeliet, Papyrus 52, man regnet som det eldste (s. 124-126 og bok I). Det blir datert til 125 (tidligst, men det kan like godt være fra noen tiår seinere). Iom. Codex Schøyen er det nå altså sannsynliggjort at grunnlaget for dette Matteus-fragmentet er like gammelt som P52.
Sagrusten er altså ute etter de eldste tekst(bit)ene til Det nye testamente. Inntil nylig var det kun to små biter av Johannesevangeliet, Papyrus 52, man regnet som det eldste (s. 124-126 og bok I). Det blir datert til 125 (tidligst, men det kan like godt være fra noen tiår seinere). Iom. Codex Schøyen er det nå altså sannsynliggjort at grunnlaget for dette Matteus-fragmentet er like gammelt som P52.
Det store puslespillet har flere spektakulære brikker. I de
to siste kapitlene, del 5-6, gir forfatteren oss glimt fra den seinere tidas forskning
på manuskriptfronten. Det er en spennende historie med visse oppsiktsvekkende
funn, om ikke så betydningsfulle som Sagrusten vil ha det til. Det er altså oppdaget
nye fragmenter av tekst fra Markusevangeliet og fra Paulus-brev som ser ut til
å være langt eldre enn dem vi har fra før. Av Markusevangeliet har vi fra tidligere
kun ett fragment (P45), datert så seint som ca. 250. Det nye funnet kan være
fra siste del av det første århundret, eller som Sagrusten gjør tydelig: fra
«Jesu eige hundreår». Dvs. at vi nå kan ha fått håndfast bevis for at et
evangelium, Markus, faktisk eksisterte om lag 170 år tidligere, altså fra ca.
80 – i beste fall. Uten tvil er identifiseringa av det en bragd, utført av de
amerikanske forskerne som har studert mumiemasker. Noen av dem er behørig nevnt
i fortellingen om funnet, bl.a. Craig Evans og Daniel Wallace (som du for øvrig
også kan møte via YouTube).
Det som allikevel gjør at det nye funnet av Markus-tekst
ikke er så epokegjørende som Sagrusten vil ha det til, er at bibelvitenskapen
lenge har ‘visst’ hvor gammelt Markusevangeliet må være, uavhengig av
manuskript-situasjonen. Ved å undersøke evangeliet selv, slik teksten er
overlevert oss, har forskerne kommet fram til enighet om at det må være
forfattet omkring år 65-70 – som det første av de fire evangeliene. Og dette
faktumet rokkes ikke med det nye funnet som Sagrusten interessant nok
rapporterer om. Bare eventuelle funn som sikkert kan dateres til tida før 65-70, vil være noe nytt og oppsiktsvekkende. Men noe slikt bevis
har enda ikke dukket opp (og det er mer enn tvilsom om de noen gang vil gjøre
det).
Det som imidlertid er den virkelig store utfordringen for evangelieforskningen
og for dem som vil skrive om den, er at vi vet så å si ingenting om muligeforstadier til evangeliene fra tida før 70. Heller ikke om hovedpersonen i dem:
når det gjelder utenomkristne kilder angående personen Jesus, finnes det ingen
sånne. Som den genierklærte NT-forskeren Bart Ehrman (som Sagrusten tar til inntekt for seg diverse ganger) uttaler et annet sted:
«I løpet av hele det første kristne hundreåret er ikke Jesus nevnt en eneste gang av noen gresk eller romersk historiker, religionsviter, politiker, filosof eller poet. Navnet hans dukker aldri opp i en eneste innskripsjon, og det har aldri vært funnet i et enkelt stykke privat korrespondanse. Null og niks referanser!» (Se appendiks.)
*
Du kan evnt. skaffe deg boka til Doherty lett på Amazon.com:
https://www.amazon.com/s/ref=nb_sb_ss_c_2_16?url=search-alias%3Dstripbooks&field-keywords=the+jesus+puzzle&sprefix=the+jesus+puzzle%2Caps%2C318&crid=2FCMRQRV9WUGU
Og på følgende bloggadresse kan du lese min omtale av
Sagrustens første bok Det store puslespillet. Jakten
på de tidligste manuskriptene til Bibelen, 2014: http://ttsblogg.blogspot.no/2015/02/et-ufullstendig-puslespill.html
Appendiks:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar